Bake kake søte

Jeg har for tiden en del fritid for mye. Det skyldes ikke at jeg er fullstendig oppdatert og belest på alle emnene mine, men at jeg ikke har fått alle pensumbøkene ennå. Det blir en tur til skolebiblioteket i morgen, for å skaffe til veie en bok som typisk nok er utsolgt fra forlaget. Jeg skjønner ikke helt hva som er poenget med å starte et nytt fag (dette er visstnok første gang de underviser i europeisk tenkning fra romantikken til i dag) uten å sjekke at pensumlitteraturen er å få tak i.
Nå viste det seg at den var å få tak i da. Det eneste var at vi ikke kunne kjøpe den. Jeg er såpass blakk nå at jeg ikke helt vet om jeg kunne ha satt til side penger for å betale den uansett, men noe må jeg da også ha å skrive om.
Etter å ha beltalt flyreisen hjem fra Edinburgh for meg og Kristine og kanskje bli en smule revet med da jeg skulle handle pensum, var jeg plutselig nærmest bankerott. Jeg tok meg en tur innom Tanum etter at Elizabeth, som tar keltiske mytologiske tekster med meg, mente å ha sett en bok vi trengte der. Det var en bok i serien Penguin Classics, og den sto i hylla sammen med alle vennene sine i samme serie. Det føltes vannvittig dårlig gjort av meg å ta den vekk fra dem, derfor ble det til at jeg tok med meg flere hjem, både til meg og til min søster, som ante fred og ingen fare men (i det minste later som hun) ble veldig glad for overraskelsen.

Jeg sitter altså igjen med alt for lite penger. Hvorfor spør du ikke Kristine om å betale deg tilbake, spør du kanskje. Kristine betaler billettene til Dublin og fra Isle of Man til Edinburgh, og jeg har en fornemmelse av at den sammenlagte prisen er ganske lik. Jeg skal selvfølgelig gå saken nærmere etter i sømmene.

Fritiden må uansett brukes til noe, og jeg har planen klar. Mat. Masse mat. Eller, ikke nødvendigvis så mye, men tidkrevende mat. Mat som skal godgjøre seg litt før den kan nytes. Jeg har menyen nesten klar. Alt jeg mangler er hovedretten… Altså ikke så  veldig klar, men jeg har impulsbedt kjæresten på middag, og har forrett og dessert klar og må altså komme på en hovedrett i løpet av morgendagen. Da har jeg noe å sysselsette meg med. Jeg blir fort rastløs, så det er til mine omgivelsers beste at jeg ikke sitter og bekymrer meg over pensum, men heller bruker tiden til noe som gir en form for avkastning.
Dessuten blir det masse bilder jeg kan legge ut på bloggen, sånn at det ser ut som jeg legger sjelen i den. Lev i håpet…

cwrw

Forrige innlegg hadde elementer av usannhet i seg. Jeg skal visst ikke studere walisisk likevel. I stedet skal jeg studere islandsk, keltiske mytologiske tekster og europeisk idéhistorie. Før jeg trakk meg fra walisisk (grunnet alt for mye til at jeg kan ramse det opp her), lærte jeg meg likevel det viktigste ordet, nemlig ordet for øl: cwrw, så det var sikkert ikke helt unyttig å sløse bort penger på pensumbøker

Ellers har jeg nye gardiner og sommerfugler i vinduet, og jeg begynner å bli flink til å lage ostekake. I alle fall i fantasiens verden.

Jeg har ikke så mye mer å fortelle. Her er noen bilder av Martine med bart:

Ingvild drikker ikke

Jeg har forsømt denne bloggen i det siste. Det skyldes først og fremst at jeg har vært en tur innom tenkeboksen og undret over hvorvidt jeg, ved å oppdatere denne særdeles interessante journalen over mitt gjøren og leven, plutselig tilhører bloggernes rekker. Siden min blogg ikke har noe spesielt tema, men som nevnt bare tar for seg diverse innslag i livet mitt, i hvilken ende av bloggtunnelen ender jeg? Ender jeg i det hele tatt i nærheten av lyset i noen av endene? (Her måtte jeg ta et langt avbrekk mens jeg lurte på om tunnel egentlig er et ord… tunnel? Veldig merkelig, hvilket menneske i sitt rette element vil komme på å omtale en underjordisk/sjøisk/fjellisk(?) passasje som tunnel? Jeg sa ordet høyt til meg selv flere ganger, skrev det ned med alle stavealternativer jeg kunne tenke meg, jeg var nesten på vei for å banke på døren til Kjerstin og rådføre meg med henne. Til slutt kom jeg fram til at det faktisk er dette som har blitt ordet for fenomenet, enten det lyder bra eller ikke.)
Min erfaring med blogger (muligens ikke veldig omfattende) sier meg at jeg blir plassert blant unge jenter med langt blondt hår (både ved hjelp av og uten extentions), manikur og kamera med rimelig god oppløsning – altså motebloggerne. Det eneste som mangler er dagens outfit-bildene. Noe må altså gjøres for å leve opp til eller forkaste dette imaget.
Uansett, som den dårlige bloggeren jeg har vært i det siste, må jeg krype til korset og gi dere en oppdatering. Den kan bli kjedelig, men siden jeg har dårlig korttidshukommelse, får dere bare høre om det jeg har festet til minnet ved hjelp av kamera, og det skulle hjelpe litt.

Livet går sin gang på Bygdøy. Jula ble brukt til grubling og planlegging av fremtiden. Jeg fikk lagt en plan, men har ikke satt den ut i livet riktig ennå. I stedet bruker jeg tid og energi på dette:

Walisisk er altså emnet jeg har valgt å fordype meg i dette semesteret, støttet finansielt av www.lanekassen.no. Etter to timer har vi ikke kommet lenger enn konstruksjon av enkle presenssetninger, som jammen ikke blir så enkle på walisisk. Læreren har satt seg ned og laget oppgavene selv, den hykleren…

Onsdag var det duket for konsert – og jeg har kontakter som står ganske nært to av bandmedlemmene i slekskap. Jeg  fikk ikke merke noe til eventuelle privilegier av dette bekjentskapet på konserten, men det var en bra kveld med god musikk. Sjekk gjerne ut El Cuero- musikken anbefales på det varmeste.

Jeg har også endelig tatt livet av min gamle Sony Ericsson fra 2006 – et drap jeg utførte uten at samvittigheten brøt inn, og investert i slik smart-phone som alle snakker om. Det betyr at jeg har Facebook på mobilen og kommer til å ha oppdatert status 24/7. Om det i det hele tatt er en forandring fra status quo vet jeg ikke ennå. Denne fantastiske kreasjonen har også gitt meg anledning til å laste ned en matprat-application, så her i huset blir det aldri mer kjedelige middager. Dere har kanskje lagt merke til at jeg er mer enn gjennomsnittlig glad i god mat (en interesse jeg i følge min mor deler med hennes nyproklamerte svigersønn), og heretter vil nok bloggen bære preg av dette. Tidligere er det vel mest muffinsoppskrifter jeg har fått gleden av å publisere her, til glede for hele verden – den tid er over.

I dag sto det gresk pitabrød på menyen. Det eneste problemet var at lam ikke akkurat er sesongvare i januar, så jeg kunne ikke oppdrive det. Den ganske ukreative løsningen ble kylling. Dessuten glemte jeg ingrediensene til tzatsiski og måtte improvisere dressing med matyogurt og diverse urter. Det ferdige resultatet minnet dermed når sant skal sies fint lite om Hellas…

Kaffekoppen er med – uansett…

Resultatet – ikke veldig gresk, men godt og mettende.

Magemålet har gått litt sammen etter juleferien, som utelukkende ble brukt til spising. Spising av sjokolade, mer sjokolade, julemat og amerikanske pannekaker. Jeg har derimot ikke omstilt meg, og dermed ble det rester nok til en hel rett til, om en med ganske tilsvarende innhold:

- en kyllingsalat med sitronsaft. Jeg gleder meg alt til kvelds.

Den originale oppskriften finner du her: http://www.matprat.no/artikkel.aspx?artid=15359

Nå har dere altså fått høre om hvordan livet fortoner seg for tiden, altså det som ikke er untatt offtentligheten. Da er det vel strengt talt bare en ting som gjenstår…

Dagens outfit: Strikkagenser – arvestykke  fra det glade 90-tall, strikket av min farmor, som ikke lenger er blandt oss.
Ser vi nærmere på mønsteret, ser vi at det jammen er den gode gamle Nordsundbrua som er avbildet.

Vel, som dere skjønner kom jeg fram til at bloggen består. Ellers måtte jeg jo ha funnet fram skolebøkene nå. Og jammen rekker jeg ikke en kopp kaffe til før klokka er seks! Bra timing, Ingvild!

Enarrion

Jeg er ensom. Det finnes ingen annen måte å beskrive det på. Jeg sitter alene på kjøkkenet, ganske tilfreds med det nye kjøkkenbordet, men like fullt ensom. Irlin, som flytter til Australia, har satt igjen et stort trebord og fire gode stoler, flatbrød, potetmel, havsalt, spaghetti, grøtris og andre varer som gir store stjerner i boka hos en blakk student. Kjerstin har forlatt Fredriksborg med kurs for Bergen og Karoline, som var innom i går for å opprettholde tradisjonen med “Tante Pose” og vin, sitter på flyplassen uten å ha rukket flyet.
Jeg sitter her sammen med vaskemaskina. Rommet skal vaskes, klær skal vaskes i tre omganger, gardinene skal strykes og så skal jeg sette kursen mot familien. Det er ikke bare greit å være helt alene, men det kunne vært verre. Jeg har 600 000 ord å komme meg gjennom i ferien, og det er ikke pensum. Det er fantasy. Det er årevis siden jeg har lest sjangeren, med mindre Harry Potter teller, og jeg innser at livet har manglet noe i denne perioden. Hva som skjedde, vet jeg ikke, men på et tidspunkt sluttet jeg å gå innom Avalon hver gang jeg var i Oslo, kanskje fordi jeg ikke var i byen så ofte, eller kanskje fordi jeg bare fikk andre ting, som Isabel Allende å tenke på. Det kan være det samme. Jeg har funnet tilbake. Boka heter The Deed of Paksenarrion, er en trilogi, har kvinnelig hovedperson og er rett og slett fantastisk. Jeg har ikke vært så forelsket i en bok siden Ringenes Herre. Da er det ikke så verst å være alene likevel.

Yt etter evne…

De siste ukene har gått i ett, og jeg har ikke hatt tid til å stanse opp og tenke. Jeg har hatt hjemmeeksamen om middelalderlitteratur. Jeg tør ikke å gjøre meg opp noen mening om hvordan den har gått jeg har rett og slett ikke tid. Rett etter den fulgte landsmøtet til Nei til EU, som involverte alt for lite søvn, men til gjengjeld fritt bruk av softis-dispenser og popkornmaskin, tre-retters middag og muligheten til å snurre rundt i kystdrakt. Før jeg fikk sømmet meg, og uten at jeg fikk tatt igjen noe av den sårt tiltrengte søvnen, var jeg igang med en ny hjemmeeksamen, denne gang om vikinger og romere. Så hadde jeg da en helg til å hente meg inn igjen på, før det var klart for det siste jeg trenger å yte dette semesteret, og årets store skrekk;
Nok en hjemmeeksamen, denne gangen i gammelirsk.
Jeg skulle bruke helga til å hente meg inn igjen. Det gikk ikke. Under de to ukene jeg ikke tok meg tid til å tenke, var det nok av ting som hopet seg opp, dessuten kom en dårlig nyhet omtrent da jeg leverte inn oppgaven. Jeg skal ikke skrive mer om det her, da jeg ikke anser det som min business å mene noe om, og i alle fall ikke min oppgave å sutre over at det har gått utover meg. Uansett. Der satt jeg og skulle ha en fredelig helg med familien, gjøre beroligende ting og koke karameller. Alt dette ble gjort, men på en apatisk måte, uten det minste forsøk på å legge sjelen i det. Så var helga over og her sitter jeg og skal skrive oppgave i gammelirsk når alt er rot i hodet mitt. Dette kan bli en krevende oppgave. Dog kan det hende at alt jeg trenger er litt søvn; jeg har ligget søvnløs til klokka sju i morges. Ting er forhåpentligvis litt klarere i morgen. Jeg får mobilisere kreftene i morgen, når jeg forhåpentligvis har noen. Du kunne sikkert godt tenke deg dette slottet og halve kongeriket, men ikke glem at prinsessa følger med…

Carney kan ta seg en bolle.

Nå er jeg ferdig med den nærsagt nervepirrende hjemmeeksamensperioden. Jeg har skrevet meg kvalm om irske middelaldersjanger, og som vanlig har selve eksamen nesten drept hele lysten til å jobbe videre med dette. Det er så typisk at jeg trives så godt med å sitte og kose meg og late som jeg trekker til meg informasjon, men jeg når jeg skal prestere har mer lyst til å kaste inn håndkleet og heller skrive svulmende kiosklitteratur. Noen må jo gjøre det og? Dere er nok ikke så opptatt av irsk litteraturforskning, men jeg skal fortelle dere at det er langt mindre tiss og bæsj og innvolder i kiosklitteraturen (i alle fall ikke det jeg har lest) som det er i irske middelalderfortellinger.
Så har jeg da printet ut tre eksemplarer av eksamensbesvarelsen min – selv om J.E. har sagt at det ikke blir noen ekstern eksaminator i år. De ligger på bordet ved siden av printeren og skinner i sin prakt av størknende blekk og likhvitt klorbleket papir. Jeg tror jammen jeg blir litt morbid av disse historiene, og vil anbefale alle å lese Táin om dere liker å høre om hjernegugge som spruter og nakne damer som springer omkring og rister på brystene.

Nå har jeg altså tid til å være meg selv igjen, i ca. en dag til, før det bærer på landsmøte. Jeg gleder meg avsindig mye, jeg bare håper jeg får tid til å le litt først. I all min iver har jeg også glemt å vaske klær, og gulvet på rommet (jeg er hjemme hos mamma) er overfylt av rot og grusomheter. Kanskje jeg må stille opp i rosa paljettopp, det er omtrent det eneste jeg har som er uvasket. Heldigvis har vi blitt lovet t-skjorte med logo når vi kommer.
PEACE OUT!

Babe

I Bolga har de nå et nytt valpekull. Caisa og Hector, premiehannen, har fått 6 valper, 4 tisper og 2 hanner. Jeg gleder meg ekstra mye til å være der i romjula nå. Bildet er fra sist gang jeg lekte med Taira, som da var den yngste i flokken. Nå kommer jeg til å forsvinne noen dager, ettersom jeg får eksamenen min i middelalderlitteratur utlevert om 1 time og 31 minutter.

Jenny

I dag er det et år siden lille Jenny Michelle forlot oss. Jeg vet om ei jente som savner henne fælt, men som synes det er vanskelig å snakke om det, og som tenker spesielt mye på deg i dag, Jenny. Selv kjente jeg deg ikke så godt, men du har likevel gjort inntrykk på meg. Hver gang jeg er på senteret i Kristiansund (som jo ikke er så ofte lenger), tenker jeg at du kanskje skal komme smilende og vil snakke om den gangen jeg lagde Irish Coffee til deg og Linnea, hvordan vi krøllet oss sammen i sofaen og håpet at ingen skulle oppdage det. Det var ikke ofte jeg traff deg, men den jenta jeg ble kjent med var en positiv og spøkefull jente, som kunne le av det meste og som satt pris på den minste lille gest noen gjorde for henne. Jeg hadde aldri forventet at du skulle ha en så stor sorg inne i deg, at den til slutt skulle bli for mye, men jeg husker at etter at sjokket hadde sunket inn, var det aldri noen overraskelse. Vi hadde nok alle sett at du slet, vi hadde bare prøvd å dytte det bort. Ei så hyggelig og velmenende jente fortjente ikke å bære på sånne følelser, derfor håpet vi vel bare at de ikke skulle være der.
I fjor visste jeg ikke hvordan jeg skulle utrykke meg. Jeg skrev et innlegg, et alt for kort ett. I år kjenner jeg på det samme, men denne gangen gir jeg det et større forsøk. For til å være noen jeg ikke egentlig kjente så godt, gjorde du et dypt inntrykk på meg. Ingen andre av venninnene til Linnea har kommet i nærheten, og jeg synes det er synd at vi ikke fikk sjansen til å se mer til deg, å bli enda bedre kjent med deg. Jeg håper jeg klarer å ta det jeg lærte videre, og kanskje kan gjøre livet lettere til noen andre jeg ser sliter, før det er for sent.

Havremuffins

I og med at flere enn jeg hadde drømt om har forvillet seg inn på bloggen den siste måneden på jakt etter havremuffins, tenkte jeg å legge ut oppskriften. På den måten blir ikke folk så utrolig skuffa når de leter etter oppskrift og kommer hit. Legg gjerne igjen en kommentar om du fant bloggen min ved å søke på havremuffins, og gjerne om du likte oppskriften! Ikke forvent flere oppskrifter med det første dog… Dere som søker på pinglegutter,

Sunne havremuffins

Ca. 20 små eller 6 stooooore muffins

225 g hvetemel
2 egg
150 g brunt sukker (du kan bytte ut 50 g sukker med en banan, den tilfører sødme, men deigen blir litt uhåndterlig, og den må moses først)
1 ss bakepulver
40 g havrekli
40 g havregryn – gjerne mer hvis du tør
4 1/2 dl kulturmelk
1 dl vegetabilsk olje
masse rosiner
litt kanel, kardemomme, allehånde eller andre spennede krydder (gjerne som du assosierer med søt bakst, ikke oregano eller hvitløkspepper, ellers kan det bli interessant…)

Du blander alle de tørre ingrediensene i en bolle. Krydderet kan du eventuelt spare til slutt og så smake deg til en god røre. Visp egg, olje og kulturmelk til det er godt blandet sammen, så tilsetter du dette i det tørre. Rør det jevnt, men ikke bry deg om at det ikke blir helt klumpfritt, muffins er aller godt når det ikke er for mye luft i deigen. Rosinene rører du inn etter dette.
Stekes på 175 grader i 20 minutter, avkjøles i minst 5.

Du kan også blande andre herligheter i deigen, små eplebiter er for eksempel kjempegodt, og alle soltørkede frukter (tranebær, blåbær, you name it) er veldig godt i. Nå får man jo kjøpt slike poser hardpakket med antioksidanter og tørket frukt, så det er bare å prøve seg fram og nyte. Jeg synes en stor ovnvarm havremuffin og et glass kald melk gjør seg utmerket til frokost! Det smaker også ypperlig med havremuffins med lønnesirup på toppen..

Must the winter come so soon?

Første julegave er innkjøpt, den kommer i posten om noen dager, og etter det skal jeg ta det med knusende ro fram til jeg i febrilsk paranoia kommer til å kaste meg omkring i butikkene med det lille som er igjen av stipendet to dager før jul. Jeg satser på å vinne på sjarm og gavepapir i år igjen.  Finner jeg en søndagsåpen butikk (ikke noe stort problem i Oslo) i morgen, skal jeg kjøpe gløgg og mandler, koke meg risgrøt og late som jeg er ferdig med alle skumle eksamener. Livet er godt, selv om stresset burde ha tatt meg nå. Det føles for engangs skyld ikke så ille at det er vinter heller, snøen falt i går og jeg felte ikke en tåre. Det jeg i stedet gjorde var å møte Kristine på Dubliner klokka to, tilbringe tiden der med Guinness og Jameson til halv sju og springe videre mot Evergreen for ytterligere påfyll av alkohol. Så stekte jeg vaffler i beruset tilstand og sprang etter trikken. Jeg husker ikke detaljene så godt, men jeg er stygt redd for at budsjettet sprakk allerede dagen etter at stipendet kom. Alt ved det gamle altså.