Draumalandið

Mandag morgen våknet jeg til min store forskrekkelse strigråtende. Jeg må ha drømt noe virkelig sjokkerende, men det eneste jeg husker er at jeg befant meg på Storåsfestivalen og at det var en badstue der. Siden jeg syntes det var en ganske ubehagelig opplevelse å våkne svett og sønderknust, prøvde jeg alt jeg kunne å plukke sammen bruddstykkene fra drømmen uteover dagen. Det var ikke vellykket; de forsvant i løpet av morgenens første minutter, slik drømmer pleier å gjøre.
En kur mot drømmer som forsvinner er å skrive dem ned. Tipset fikk jeg av Kjerstin, som bor i naborommet på Fredriksborg. Hun opererer med en drømmedagbok og har lest flere ganske interessante drømmer for meg og Karoline.
Jeg hadde to timer å drepe, siden forelesningen var blitt avlyst ca. en time før den skulle finne sted, og jeg dermed ikke hørte det før jeg var på HF. Jeg brukte den tiden på å vandre rundt i bokhandler, og jeg plukket meg ut en bok som skulle bli min drømmedagbok. Boka fikk navnet Draumalandið etter en bok jeg leste i påskeferien 2006, da jeg satt innesnødd i en leilighet i Siglufirði og spiste djúpur. Dramalandið er en kritikk av gasskraftplanene på Island, og anbefales varmt til alle som *kremt* kan islandsk. Man vet jo aldri hvem som roter seg borti denne bloggen.
Uansett, boka har blitt innvidd og har per dags dato to drømmer. En et homofilt samboerskap jeg fant ut om på Facebook, hvorpå jeg løp for å finne gratulasjonskort og kjøpe blomster, og en om en musikal i et teater med ekstremt skjevt gulv. Æ datt og datt og datt og datt og… de andre teatergjengerne ba meg ta meg sammen og ikke bråke så fælt. Da hang jeg og dingla på kanten av balkongen, i ferd med å miste taket.

Jeg gleder meg alt til å sove. Søvn er det beste jeg vet.
Det e boka mi.